Høsten 1786 ble politiretten satt i Stavanger[1] etter at byfogden hadde mottatt en klage fra Bjørn Brimse og Kleng Pedersen i byen[2]. Bjørn Brimse hadde hatt innbrudd i huset sitt mens han hadde vært bortreist rundt St. Hans 1786, og det var blitt stjålet en mengde ting. En matros ved navn Kleng Pedersen som losjerte hos ham, hadde også fått innholdet i sin kiste stjålet. Etter at politiavhørene hadde startet, kom det 30. september inn enda en klage, denne gangen fra Gunnar Lilleland[3], også han hadde hatt innbrudd, mens han var på laksefiske. De mistenkte var Wendel Marie Fransdatter Rollof fra Bergen og Anne Dorthea Schumacher fra Stavanger, datter til vever Johan Henrik Schumacher og hans kone Anna Marie Boland. Bjørn Brimse hadde kommet over noe av tyvegodset hos skomaker Rasmus Olsen Sikvaland, noen sølvmaljer og sølvknapper, og denne kunne fortelle at han hadde kjøpt det av Wendel Marie og Anne Dorthea.

         Slik ble disse to involvert i saken, og Anne Dorthea ble raskt innkalt til politiforhør, sammen med foreldrene og flere vitner. Wendel Marie hadde dratt til Bergen, hvor hun visstnok var født, og ble hentet der 12. oktober 1786 og tatt med tilbake til Stavanger[4].

         Denne artikkelen omhandler denne saken fra den ble meldt til byfogden, gjennom rettssystemet i byretten, lagretten og overhoffretten. På slutten har jeg laget en liten oversikt over en del av de involverte i saken, og hvordan det gikk med dem etter at saken var ferdig behandlet i domstolene. Det er likevel begrenset hvor mye tid jeg har kunnet bruke til dette, så det vil nok kunne finnes mer informasjon. Jeg vil takke Statsarkivene i Stavanger og Bergen, Byarkivet i Stavanger, samt Riksarkivet, for god hjelp, og raske svar på henvendelser.

POLITIFORHØRET[5]

         Torsdag 28. september 1786 ble det innkalt til politiforhør i Stavanger. To rettsvitner var innkalt, Michael Berg og Peder Eeg. I tillegg til anmelderne, borger Bjørn Brimse og losjerende matros Kleng Pedersen, var den ene mistenkte, Anne Dorthea Schumacher, og mange vitner også innkalt.

         Det første som ble gjort, var at klagen, dvs. anmeldelsen fra Bjørn Brimse, som også Kleng Pedersen hadde signert, ble lest opp i retten.[6] Retten bemerket at alle de innkalte var møtt opp, bortsett fra den mistenkte selv, vever Schumachers datter Anne Dorthea.

         Det første vitnet som ble avhørt var Elling Olsen Sigvalland, skomaker i byen. Han oppga seg til 26 år gammel, var konfirmert og hadde vært til nattverd[7]. Han måtte svare på 14 spørsmål : Var det en pike ved navn Wendel Marie som en stund hadde bodd i vever Schumachers hus, men som nå var reist til Bergen? "Ja, det var det". Hadde han kjøpt av denne piken 10 stykker sammenheftete sølvmaljer, slike som Bjørn Brimse har helt identiske av? Igjen svarte Sigvalland ja. Hadde denne samme piken, via vever Schumachers datter Anne Dothea, pantsatt et stykke svart ulldamask på ca. 13 alen, og siden løst det ut igjen? "Ja". Hadde ikke Wendel Marie sagt at hun og Anne Dorthea hadde kjøpt dette stoffet på auksjon hos Tarald Bahr, og at de eide det sammen? "Ja", svarte Elling Sigvalland. Hadde ikke Bjørn Brimse vært hos ham senere, og spurt etter de 10 sammenheftete maljene, og samtidig beskrevet et merke eller kjennetegn ved dem? Jo, Brimse hadde vært hos ham, og beskrevet at en av maljene var "slaaet aflang". Var en av de maljene han hadde kjøpt av Wendel Marie slik slått avlang, og hadde han disse maljene ennå? "Ja", dette var også riktig. Visste han ellers, eller hadde han hørt, om Wendel Marie eller Anne Dorthea hadde solgt eller pantsatt noe av de tingene som hadde blitt stjålet fra Bjørn Brimse eller Kleng Pedersen? Nei, Elling Sigvalland visste ikke mer enn han hadde hørt fra Brimse, at de skulle ha pantsatt litt hos Ingeborg Bognes, et halvt lerretslaken og 4 alen svart ulldamask. Så ble han spurt om han hadde kjøpt noe annet av det som var listet opp i anmeldelsen? Han svarte at han av dette kun hadde kjøpt et par skospenner i sølv for 15 ort og 18 sølvknapper som han hadde gitt 4 skilling stykket for. Var det veverens datter som hadde solgt ham disse, og hadde hun samtidig sagt at de tilhørte henne? "Ja", svarte Elling Sigvalland. Hadde ikke hans bror Rasmus Olsen Sigvalland, samt Nils Pedersen og Peder Pallesen, alle overhørt at Anne Dorthea hadde sagt at disse tingene var hennes? Jo, det stemte. Hadde han hørt i byen noe om hva som hadde skjedd med det øvrige som Kleng Pedersen hadde blitt frastjålet, om det var pantsatt eller solgt? Nei, det visste han ikke noe om. Disse skospennene og sølvknappene, var de nå tatt fra ham? "Ja". Hadde ikke Kleng Pedersen, da han spurte om disse skospennene, beskrevet et merke eller stempel som var på dem? Jo, han hadde nøye beskrevet dem, helt slik som de faktisk var. Vil han overlevere de 10 sølvmaljene som Bjørn Brimse har identifisert som sine, til oppbevaring her i politiretten? "Ja", svarte han, og deretter overleverte han dem til retten, og Bjørn Brimse og Kleng Pedersen identifiserte dem, før de ble pakket inn i papir og rettsvitnene forseglet pakken.

         Deretter ble Rasmus Olsen Sigvalland og Nils Pedersen framkalt og spurt om de var hos Elling Olsen Sigvalland da Anne Dorthea Schumacher kom for å få tilbake de spennene og knappen, som hun sa at Wendel Marie hadde tatt fra hennes kiste, mens hun selv sov. Jo, det hadde de begge to hørt og sett. Det hadde skjedd for fire eller fem uker siden. Visste de om disse to jentene hadde solgt eller pantsatt noe til noen andre her i byen? Nils Pedersen visste ingenting, men Rasmus Olsen Sigvalland hadde hørt i byen at et par gullknapper skulle vært pantsatt hos Peder Frank eller Håland, men han visste ikke hvem av dem som hadde pantsatt dem. De hadde ikke noe mer å tilføre saken, så Ingeborg Halvorsdatter, enke etter Iver Bognes, ble fremkalt. Hun forklarte at Wendel Marie hadde pantsatt noen sølvknapper for 16 skilling, men de hadde hun løst ut igjen for samme sum. Videre hadde hun pantsatt et stykke kallemank eller ulldamask for en og en halv daler. Dette og et halvt laken, som hadde fulgt med, hadde Ingeborg levert tilbake til Gunnar Lilleland. Også disse tingene hadde Anne Dorthea Schumacher forsøkt å løse ut og påstått at det var hennes, og sagt at Wendel Marie hadde stjålet det fra henne. Hun sa at Wendel Marie hadde lurt kistenøkkelen hennes ut av hennes skjørtelomme. Nå rakk ikke retten mer den dagen, og fortsettelsen ble berammet til neste dag kl. 2 på ettermiddagen. Da skulle, i tillegg til flere vitner, også vever Schumachers datter Anne Dorthea møte til avhør.

         Neste dag skrev skriveren i protokollen at alle de som var stevnet hadde møtt, unntatt Peder Håland og kona, selv om stevnevitnene hadde vært hos dem og levert stevningen.

         Først ble Anne Dorthea Schumacher kalt til avhør. Hun var litt over 17 år gammel, var konfirmert og hadde vært til nattverd. Hun forklarte videre at hun bodde hjemme hos sine foreldre i Stavanger. Hun ble spurt om det var sant at hun eide disse tingene som Wendel Marie hadde solgt eller pantsatt, før hun reiste til Bergen? Til dette svarte hun; "nei, det var ikke sant at de tilhørte henne". Hadde hun gitt Wendel Marie beskjed om å selge eller pantsette noe av dette? "Nei, det hadde hun ikke". Hadde da Wendel Marie tatt noe av dette fra henne? "Nei, ingenting av dette, men hun hadde tatt et rødt og hvitt bomullstørklæde." Visste hun om Wendel Marie hadde hatt noe av dette tøyet gjemt hos seg, mens hun bodde i farens hus? "Nei, det visste hun ingenting om. "Hadde hun noen gang sett følgende : 1 dobbel halsknapp i sølv, en svart kort vattert kåpe, en hvit duk, to blomstrede trykte forklær, to dreielsteduker[8], en stor kirkesalmebok, en ny skjorte uten knapphull, en dobbel halsknapp i gull, et par knespenner i sølv, seks dusin sølvknapper, to svarte og fem blomstrede silketørklær, to par mannsstrømper, et par nye sko, en skjorte og en halvskjorte, et rødstripet Ostindisk tørkle, 16 utenlandske sølvmynter, samt et par sølvlenkeknapper og noe annet smått, hos Wendel Marie? "Nei, det hadde hun ikke sett", svarte Anne Dorthea. Videre spurte avhøreren om hun ikke hadde vært hos Elling Sigvalland for å løse ut noe av dette? Anne Dorthea svarte at hun hadde vært hos Elling, men hadde ikke fått noe av dette. Var det da riktig at hun hadde sagt at Wendel Marie hadde tatt den pantsatte ulldamasken fra hennes kiste? "Nei, det hadde hun aldri sagt." Igjen spurte de om hun aldri hadde sett noe av dette tøyet? Igjen svarte Anne Dorthea nei. Verken i sine foreldres hus eller noe annet sted? Nei, Anne Dorthea sto på sitt.

         Retten kalte så fram Steinvor Bore, Lars Bores kone, og spurte henne om enten Wendel Marie eller Anne Dorthea hadde vært hos henne for å selge eller pantsette noe av de varene som var beskrevet over. Til det svarte hun nei, men forklarte at Anne Dorthea for fire eller fem uker siden, rundt tiden da Wendel Marie reiste til Bergen, hadde vært hos henne og beklaget seg over at Wendel Marie hadde tatt fra henne fire og en halv alen svart ulldamask, en kirkesalmebok, et halvt laken og et hvitstripete ostindisk tørkle, og sagt at det siste tørkleet hadde hun solgt til Elling Sigvalland. Videre skulle Anne Dorthea ha sagt at det svarte damaskstoffet var pantsatt hos Ingeborg Bognes av Wendel Marie.

         Neste vitne var Anna Larsdatter, Lars Bores datter, som var 36 år gammel, konfirmert og hadde vært til nattverd. Hun ble stilt de samme spørsmål som sin mor, og "svarede samme i alle Deele Ligesom hendes Moder", med ett tillegg, at hennes yngre søster, Ingeborg Marie, hadde sydd bokstavene VM på et rødt og hvitt ostindisk tørkle for Wendel Marie, noe også Annas mor Steinvor Bore bekreftet. Denne søsteren, som var 18 år, ble også utspurt, og svarte at hun visste ikke noe mer enn at hun hadde sydd disse bokstavene på tørkleet.

         Neste vitne ut var Peder Brovigs kone Barbro Knudsdatter. Hun ble stilt samme spørsmål som Steinvor Bore, og svarte at hun visste ikke noe mer enn at hun for åtte til ti uker siden hadde sett at en annen av vever Schumachers døtre, Anne Marie, hadde hatt en papirpakke som hun åpnet i Barbros påsyn, og i den lå der et par sølvlenkeknapper. Hun hadde spurt Anne Marie (som forøvrig bare var 13 år) om hun brukte slike knapper, hvorpå piken hadde tatt knappene og papiret fra henne, og nektet på at det var knapper. Videre vitnet Barbro Knudsdatter at hun hadde sett Anne Dorthea Schumacher med et rødt og hvitt ostindisk tørkle med rustflekker på, akkurat slik som Kleng Pedersen har beskrevet. Dette tørkleet hadde Anne Dorthea gått med for omtrent seks uker siden, og da hun hadde spurt hvor hun hadde kjøpt det, hadde hun ikke villet svare henne.

         Barbro Rasmusdatter, Ole Lundes kone, som var neste vitne, fortalte at Elling Sigvalland hadde sagt til henne, at han hadde kjøpt et rødt og hvitt stripete ostindisk tørkle av Wendel Marie Rolof. Videre forklarte hun at hun ofte hadde sett Wendel Marie og Anne Dorthea sammen i gatene her i byen, og akkurat den natten innbruddet skjedde, altså St.Hans-natten, hadde hun vært ute på Valberget rundt kl. 1, for å finne sin mann, da hadde hun sett disse to på Valberget, rett over Bjørn Brimse sitt hus. Og den dagen Wendel Marie hadde reist til Bergen hadde hun sett Anne Dorthea løpende i gaten, mens hun viftet med armene, og beklaget seg over at Wendel Marie hadde bestjålet henne. Først løp hun inn til Ingeborg Bognes i samme gate, før hun løp inn til Steinvor Bore. Mer visste ikke Barbro Rasmusdatter.

         Neste vitne var Åse Olsdatter, konen til Simon Bråstad. Hun forklarte at Anne Dorthea Schumacher hadde vært i hennes hus, hvor hennes bror Elling Sigvalland losjerte, og ved to anledninger beklaget seg gråtende over at Wendel Marie hadde stjålet fra kisten hennes. Det gjaldt et par store glatte skospenner i sølv, samt det mye omtalte damaskstoffet, det ostindiske tørkleet og det halve lakenet. Hun hadde spurt Elling om han hadde kjøpt det av Wendel Marie men han hadde først svart nei, men da hun hadde spurt ham igjen, hadde han svart; "få Wendel Marie til å komme hit, så skal vi se". Men hun fortsatte å komme tilbake alene. Vitnet spurte henne da hvorfor hun først nå kom og beklaget seg over disse sakene, da hadde hun svart at Wendel Marie hadde advart henne, og sagt at hun skulle "passe seg for de spennene". Videre forklarte vitnet at Anne Dorthea hadde sagt at verken hun eller Elling måtte si noe til foreldrene hennes, siden faren hennes ikke visste noe om dette. Da Åse Olsdatter hadde spurt henne hvorfor faren ikke visste noe om disse ganske store spennene, hadde hun bare svart at hun hadde fått dem. Også dette vitnets forklaring ble bekreftet av Rasmus Sigvalland og Nils Pedersen, som begge hadde vært hos Åse Olsdatter da dette skjedde.

         Dorthea Halvorsdatter, Ole Bagges kone, hadde ingenting å legge til, og ble derfor ikke avhørt noe mer.

         Så var det veveren Johan Henrich Schumachers tur til å ta vitneboksen. Han ble spurt om han visste noe om at hans datter Anne Dorthea eller hans tidligere veverpike Wendel Marie har hatt noe av det nevnte tøy i huset hans? "Nei, det visste han aldeles ingenting om." Det var alt de ville vite fra ham i denne omgang, og neste vitne var hans kone Anna Marie Andersdatter Boland. Hun svarte det samme som ham, bortsett fra at hun hadde hørt at Ingeborg Bognes hadde fått "noe" i pant for en kiste som hun hadde med seg da hun reiste til Bergen. Tilslutt spurte retten henne om hun eller hennes mann hadde gitt Anne Dorthea noe tøy, likt det som er beskrevet tidligere i avhøret. Dette svarte hun nei til.

         Siste post denne dagen var å instruere Peder Håland og kona om å komme til avhør neste dag. Videre ble Bjørn Brimse, Kleng Pedersen og Gunnar Lilleland informert om at de skulle avgi forklaring. Avhøret skulle fortsette lørdag 30. september kl. 14.

         Første vitner ut lørdag 30. september var Peder Håland og kone. De fikk opplest alle de tingene som er omhandlet i anmeldelsene (nå hadde også Gunnar Lilleland levert sin anmeldelse[9]), og deretter spurt om de hadde noen opplysninger om dette. Begge svarte "Nei, de veed ikke det allermindste om det omspurgte at udsige eller forklare", og ble derfor "dimitteret" fra retten.

         Gunnar Lilleland hadde på spørsmål svart at han ikke hadde noen vitner til det tyveriet som var begått hos ham.

         Bjørn Brimse ba om at avhøret ble utsatt inntil videre, så han kunne ha tid til å finne flere vitner, og "efftersøge Oplysning og nærmere kundskap til sin Klages Bestyrkelse". Politiavhøret ble dermed utsatt til slike opplysninger kunne fremskaffes.

         Om det var dette Bjørn Brimse hadde i tankene kan vi bare spekulere i, men Elling Sigvalland hadde i hvert fall vært i Bergen og hentet Wendel Marie til Stavanger. I vedleggene til rettsprotokollene ligger følgende kvittering fra A. Nielsen og Phillip Hyld, datert 12. oktober 1786[10] : "Elling Olsen haver betalt til os underteignede Politie betienter for vores hafte umage med at opsøge Pigen Wendel Maria Frans Datter". Tirsdag 17. oktober kunne i hvert fall politiavhøret gjenopptas, og nå med Wendel Marie på plass.

         Hun var første kvinne ut. På spørsmål fra politiretten, oppga hun sin livshistorie. Hun het Wendel Marie Frantzdatter Rolof, var født i Bergen, hvor hennes far da bodde, og var nå omtrent 20 år gammel[11]. Hun var konfirmert for rundt 4 år siden i Bergen av Hr. Angel, og hadde sist gang vært til nattverd her i Stavanger rundt St. Hanstider. Hennes foreldre var døde da hun var liten "i hennes spæde alder", og hun hadde blitt oppdratt hos fremmede, som hun formulerte det. Hun hadde først vært i tjeneste hos sin morbror Herman Hag, mestervever i Bergen. Her hadde hun vært i fem eller seks år, inntil han døde[12]. Etter det hadde hun tatt tjeneste hos Lorentz Sverdrup på gården Sund i Lofoten i Nordland i fire og et halvt års tid[13]. Det var i denne tiden hun var i Bergen for å bli konfirmert av presten Hr. Angell[14]. Etter tjenesten hos Sverdrup reiste hun til Bergen, hvor hun ankom søndag etter pinse 1785, og var uten tjenestepost. Hun reiste da til Stavanger og tok tjeneste hos vever Schumacher, hvor hun var til fem uker før siste Mikkelsdag, da hun sa opp posten, og reiste til Bergen med jakteskipper Frantz Nesse fra Stavanger, som tok henne med uten reisepass, og uten å spørre om slik påkrevd reisepass. Da hun kom til Bergen tok hun tjeneste hos underbyfogd Henrik Frul, men hun hadde ikke tjent hos ham mer enn 8 dager, da Elling Sigvalland kom fra Stavanger og bad henne følge med tilbake der[15]. Etter at anmeldelsene var oppleste for henne, gav hun sin versjon av det som skjedde St. Hans 1786.

         Anne Dorthea Schumacher hadde sammen med dennes yngre søster Anne Marie funnet ut at Bjørn Brimse ved Valberget hadde en del matvarer som de kunne få tak i, og Wendel Marie ble spurt om hun ville følge med dem, noe hun hadde svart ja til. Schumacher-familien hadde vært på Hetland den dagen, og da de kom hjem hadde far til Anne Dorthea sagt at han ikke ville de skulle gå ut mer den kvelden, så den 13 årige Anne Marie hadde lagt seg, men Anne Dorthea og Wendel Marie hadde sneket seg ut etter at resten av familien hadde gått til ro. Omtrent klokken ett gikk de til Bjørn Brimses hus "ved Valbierget", og fant det lukket og låst. De visste at Brimse og kona var på landet, og de gikk til kjøkkenvinduene, og fant ett av dem kun lukket med en spiker. Anne Dorthea fjernet denne spikeren og klatret inn vinduet, for å lukke Wendel Marie inn gjennom kjøkkendøren. Før de gikk inn i stuen, byttet Anne Dorthea en øks, som hun hadde skjult under forkleet, med en finere som hang hos Bjørn Brimse. Denne gode øksen skulle nå befinne seg i Schumachers hus. Vel inne i stuen gikk de gjennom noen skuffer og skap, og kom over ni riksdaler i banksedler, tre riksdaler i mynter, 10 sammenheftede sølvmaljer og en dobbel halsknapp i sølv. I en dragkiste[16] fant de flere andre ting som de tok med seg, bl.a. en kirkesalmebok, tre små speil, en del tøyer og forklær, en vattert kåpe og 1 stykke sort ulldamask på 13 alens lengde. Alt dette skulle Anne Dorthea skjult under forkleet og kåpen, og tatt med seg hjem, hvor alle de øvrige i familien fremdeles lå og sov. Det var cirka klokken tre om natten. Wendel Marie fortalte videre at på morgenen etter både fortalte de og viste alt de hadde tatt til Anne Dortheas mor. Siden delte de to jentene pengene mellom seg, og de delte også tøyene etter beste evne.

         Deretter ble Wendel Marie utspurt om innbruddet hos Gunnar Lilleland, og hun ga følgende forklaring: En lørdags natt rett før kl. 12, tre eller fire dager etter at Gunnar Lilleland hadde reist bort, hadde Anne Dorthea igjen snakket med henne, og fortalt at hun "vilde i hans hus", og få fatt i noen matvarer, og hun hadde overtalt Wendel Marie til å bli med. Huset lå tvers over gaten for vever Schumachers hus i Øvre Strandgate, og Wendel Marie ble etter eget utsagn stående i døren i Schumacher-huset for å se på mens Anne Dorthea gikk over gaten med en øks i hånden. Med denne slo hun inn en rute i et av vinduene, og skulle til å klatre inn, da hun ble avbrutt av "nogle Bønder fra Karmsund" som kom forbi, og som ville forhøre seg om det var mulig å få losji hos Schumacher. De hadde ikke sett at Anne Dorthea hadde slått inn ruten, men det ble ikke mer av det innbruddet den kvelden. Wendel Marie hadde gått over til huset, og stengt en av skoddene for å skjule den knuste ruten.

         Mandagen etter hadde de gått tilbake. Wendel Marie hadde tatt seg inn gjennom den knuste ruten, og låst opp gatedøren for Anne Dorthea. Wendel Marie skulle ha avtalt med Anne Dorthea at hun ville bli med henne inn i huset, men ikke "ikke tage noget derfra eller have nogen Deel i det tagen". De gikk inn i stuen hvor Anne Dorthea med en kniv brakk opp en kiste, hvor hun visste at det lå en nøkkel til loftet, hvor Gunnar Lilleland oppbevarte matvarene. Hun tok med seg en striesekk som hang i stuen, gikk opp på loftet, og tømte en meltønne opp i sekken, som ble halvfull. Denne tok hun på ryggen, og gikk over gaten til huset sitt med. Videre tok hun en sekk med ull, samt mer mel og noe flatbrød. Alt dette gikk hun hjem med. Fra en kommode tok hun noe lintøy og en liten koffert med tre sølvknapper i. Til slutt hadde hun tatt en blåstripet hodepute fra sengen i stuen. Wendel Marie sa at hun hadde fått to mark av ullen, resten hadde Anne Dorthea og moren delt mellom seg.

         Noen dager senere hadde Anne Dorthea igjen snakket med Wendel Marie, og fortalt om Kleng Pedersen, en losjerende matros, som bodde hos Gunnar Lilleland. Denne Kleng skulle ha en del penger, "hvilken hun havde lyst til at faae fat paa". Igjen gikk de til Lillelands hus, gikk inn på Kleng Pedersens rom, og brøt opp kisten hans. Der fant de et par skospenner av sølv, en dobbel gull eller forgylt halsknapp, en sølvlenke, et rødstripete- og et blomstret Ostindisk tørkle. Videre et sort og to røde silketørklær. Hun klippet sølvknappene av noen skjorter, og tok med seg "16 Stk. fremmede Sølvmynter".

Wendel Marie sa at hun ikke hadde fått så mye av dette, men Anne Dorthea hadde beholdt mesteparten. Men da hun skulle reise til Bergen, hadde Anne Dorthea skylt henne noen penger, og siden hun ikke hadde noen å gi henne, hadde Wendel Marie tatt Kleng Pedersens skospenner fra Anne Dortheas kiste, uten at hun visste det. Mot slutten av sin forklaring fortalte Wendel Marie om hvilke ting som var pantsatt hos hvem. Noe mer visste hun ikke å forklare om disse innbruddene. Men hun nevner at hun for tre ukers tid siden hadde hun fått et brev fra Anne Dorthea, hvor hun hadde advart henne om at Elling Sigvalland skulle komme til Bergen etter henne, og hun rådet henne å begi seg til Nordland, eller noe "anden Stæds hvor hun kunde komme hen", da det ble lett etter henne i Stavanger. Til slutt ble denne forklaringen opplest for henne, og hun vedtok den.

         Deretter ble Anne Dorthea Schumacher fremkalt til avhør, og hun ga omtrent samme forklaring som Wendel Marie, "allene med nogen ringe forskiæl, om hvad de har talet med hinanden under og effter Gierningen, saa og med nogen forskiæl i henseende til Delingen af det i Gunder Lillelands hus tagen". Hun forklarte videre hva som var skjedd med alt tyvegodset, noe var pantsatt, noe hadde hun hjemme, "Ulden er opspunden i garn som ligger hiemme, men Lyset brendt. Fladbrødet og melet forbrugt i husholdningen". Anne Dortheas forklaring ble også opplest for henne, og hun bekjente seg den. Politiavhøret ble avsluttet og de to jentene ble plassert i arresten i rådstuen[17], og saken ble oversendt stifsbefalingsmannen Hr. Adeler for videre oppfølging og opprettelse av straffesak.

RØMMINGEN[18]

Dramatikken var langt fra over i denne saken. Tirsdag 14. november 1786 ble et nytt avhør foretatt i Stavanger i anledning "de fra Arresten undvigde og siden atter i Arresten igien indsatte qvindes Pesroner, nemlig Wendel Maire Frantz datter og Anne Dorthea Schumacher". De to var igjen fremstillet for retten, "løse og ledige", for å avgi forklaring om denne rømmingen, og ikke minst hvem som hadde vært i ledtog med dem. Begge ga følgende forklaring: En torsdag morgen, dagen før de rømte, hadde en som het Anna Margretha, som også satt i arresten, kommet til dem med brød fra arrestforvareren Lars Skaffer. Hun hadde kommet i snakk med Anne Dorthea, og hadde sagt til dem at de var noen tåper som satt i fengsel, "det ere saa godt Veyr, de kunde gaae ud". På spørsmål fra Anne Dorthea om hvordan det skulle gå til, hadde denne Anne Margretha svart at de kunne brekke av en av hengslene på døren inn til rådstuesalen. Vel inne i rådstuesalen kunne de finne en skrue på en av vinduslemmene, denne skulle de vri mot seg, og vips, så var lemmene åpne, og de kunne åpne vinduet og komme seg ut. Men de måtte ikke si til noen at det var Anna Margretha som hadde fortalt dem det.

         Litt senere på dagen hadde det kommet en matros til dem, det var han som nå sitter arrestert i rådstuen, og som hadde kalt seg Søren. Han snakket med dem gjennom sprinklene i vinduet. Han var blitt sendt dit av denne Anna Margretha, som hadde bedt ham gå til dem med en knipetang. Han hadde riktignok ikke noen tang med seg nå, men lurte på hva de ville bruke den til. De svarte som Anna Margretha hadde sagt, at de ville brekke hengslene av celledøren med den. De to jentene gikk og så på døren, og fant ut at de likevel ikke ville klare å brekke av hengslene med en knipetang. Søren hadde svart "Ja, ja saa faar det da saa være, men ieg vil saa at finde paa Raad til at hielpe Jer ud". Så gikk han. Men han kom igjen samme kveld, rundt kl. 20. Etter å ha spurt dem om de ennå ikke var kommet ut, som de selvsagt svarte nei til, hadde han prøvd å bryte opp inngangsdøren til Rådstuen. De hørte at han prøvde først en gang, så en gang til, og denne gangen fikk han opp døren. De så han kom inn i rådstuen med en knipetang i hendene, som han brøt over hengslene på celledøren med. Mens han holdt på med dette, hadde han bedt jentene om å synge, slik at ingen skulle høre hva han holdt på med. Han hadde blitt hos dem i arresten til ca. kl. 23, og han hadde sagt at de ikke måtte rømme den kvelden, men vente til neste kveld. Han hadde da gått, og lukket alle dørene etter seg, celledøren hadde han stilt opp slik at det så ut som om den var låst. Dagen etter, som var en fredag, hadde Søren igjen kommet til dem, og sagt til dem at de måtte rømme i kveld, for nå hadde han skaffet seg en båt. Men han fortalte dem ikke å rømme før ham kom tilbake. Men før han kom tilbake igjen, ville Anne Dorthea forsøke å få opp skruen på vinduslemmen, og det gikk raskere enn hun hadde trodd, og dermed måtte de avgjøre om de skulle rømme før det hele ble oppdaget. De tok seg ut vinduet begge to, og da det var månelys gjemte de seg under en trapp i Lille Urgate, helt til den tiden på morgenen, at vekteren hadde gått hjem. Da hadde de gått ned til Strandgaten, hvor de traff Søren og fulgte med ham til naustene på Tasta. Her var en båt som Søren sa han hadde kjøpt for 2 daler. Alle tre steg i båten, og han rodde dem til Gloppen på Avaldsnes, hvor de prompte ble anholdt, da ingen av dem hadde reisepass.[19] Deretter ble de transportert tilbake til Stavanger. Videre forklarte de at denne matrosen, som kalte seg Søren, snakket godt norsk, hadde fortalt dem at han var født i Bergen. Han skulle ha sine sjømannspapirer i orden og var tømmermann. De to jentene ble etter dette sendt tilbake til arresten.

         Dagen etter ble avhøret av matrosen gjennomført. Han oppga nå å være født i Holland, nærmere bestemt på øya Ameland i Friesland, hvor hans far var fisker. han var 23 år gammel og "af den reformerede Religion". Han het Gosse Isebert, og hadde vært sjømann i 10 eller 11 år. Nå sist hadde han kommet med skipet Maria Therecia, som var kommet fra Ostende med skipper Pieter Reynders. Skipet lå nå i Tananger havn, og han hadde en bekreftelse fra kapteinen med seg, riktig nok på hollandsk, som bekreftet at han hadde lov til å forlate skipet. På spørsmål om hvorfor han hadde hjulpet de to jentene med å rømme fra arresten, svarte han at han kjente Wendel Marie fra Bergen, hvor han hadde omgått henne, som han sa. Forklaringen hans stemte godt med den som jentene hadde gitt, men han sa at den kvelden de hadde rømt, hadde han lett etter dem "hist og her i Byen til klokken henimod 10, men fant dem ikke". Han losjerte faktisk hos vever Schumacher, og hadde gått hjem og lagt seg da han ikke fant dem. Neste morgen hadde han truffet dem i Strandgaten og de hadde fulgt med ham til Tasta.

På spørsmål om vever Schumacher selv, eller hans kone eller andre i huset, eller noe annet sted, for den saks skyld, visste at han hadde til hensikt å hjelpe dem å rømme fra arresten, svarte han, nei, han visste at hadde han sagt dette til noen, kunne han ha blitt arrestert og straffet selv. Men han sa at arrestforvareren Lars Skaffer hadde vært med ham inn i arresten ved flere anledninger. Deretter ble han satt inn igjen i arresten.

BYRETTEN[20]

Drøyt tre måneder senere ble saken tatt opp i Ekstraretten i Stavanger byrett. Byfogd Jens Anders Guldberg ledet retten 23. februar, med følgende lagrettemenn : Iver Olsen, Peder Olsen, Martin Lange, Jonas Andersen, Endre Michelsen, Morten Aamundsen, Peder Eeg og Michael Berg. Aktor var prokurator Tarald Bahr og forsvarer var Preben Hansen Prebent. Wendel Marie, Anne Dorthea og Gosse Isebert var alle tilstede "løse og ledige", dvs. uten jern eller lenker, sammen med vever Schumacher, hans kone, Lars Skaffer, Bjørn Brimse, Kleng Pedersen, Gunnar Lilleland. I tillegg var det møtt en rekke vitner, unntatt Rasmus Sigvalland.

         Aktor begynte med å fremlegge politiavhørene, og ba om at de tiltalte ble kalt frem for å vedkjenne seg disse. Alle tre gjorde det, med den endringen  at Gosse Isebert ikke hadde brutt seg inn i Rådstuen, men arrestanforvareren Lars Skaffer hadde sluppet ham inn flere ganger da han kom for å snakke med dem. Videre var det ikke sant at Gosse hadde kjøpt den båten de rømte med, men alle tre hadde vært med på å stjele den fra et naust på Tasta. En annen endring var at morgenen etter de hadde rømt fra arresten, og oppholdt seg under trappen i Lille Urgate, ca. kl. 5, hadde de gått til vever Schumachers hus og banket på døren. Den var blitt åpnet av veverens kone Anne Marie Boland, som hadde vekket Gosse Isebert, som fremdeles lå og sov. Deretter hadde de fulgt ham til Tasta, som tidligere forklart i avhøret.

         Deretter ble en del av vitnene avhørt, og de forklarte om hvem som hadde pantsatt hva hos hvem osv. Samtlige av dem som hadde tatt imot tyvegods mot pant, nektet på at de visste at det var tyvegods, ei heller hadde de hørt at Wendel Marie eller Anne Dorthea var beskyldt for tyveri da de hadde tatt imot disse tingene.

         Saken hadde startet fredag 23. februar kl. 14, og fortsatt hele dagen, helt til "det nu allerede er Ilde ud paa Aftenen." Aktor informerte retten om at han neste morgen måtte reise, "formedelst en i Eggersund berammet Tingsvidnes Sag", og saken ble derfor utsatt til 9. mars kl. 14.

Rådstuen hvor de tiltalte satt arrestert under rettsaken, og hvor de også rømte fra. Gjest Bårdsen satt også fengslet her en stund, dog uten å rømme. Rådstuen, eller Mariakirken, som den opprinnelig var, ble antakelig bygget etter bybrannen i 1272, ble revet i 1883. Den finnes nå som utgravde ruiner på bankplassen like ved Domkirken. Den ble de siste årene brukt som brannstasjon. Vinduet som våre jenter rømte ut av lå "mot kirkegaarden" og må være ett av de vinduene som skimtes i første etasje bak trærne. Bildet er tatt fra parken, og Domkirken ligger til venstre for rådstuen. Fotoutsnitt. Fotograf ukjent, Statsarkivet i Stavanger.

         9. mars kl 14 var alle på plass igjen i byfogdens hus, med unntak av Gosse Isebert, som av arrestforvareren ble oppgitt å være syk. Aktor fortsatte med å utspørre vitnene om kjøp og salg, pantsetting av diverse tyvegods. Jens Byberg var stevnet, men på grunn av sykdom hadde han ikke møtt, byfogden sendte to av lagrettemennene, Michael Berg og Martin Lange til ham, for å innhente svar på aktor og forsvarers spørsmål. De ga seg i vei, og kom senere tilbake med skriftlige svar fra Jens Byberg. Etter at aktor var ferdig med alle vitnene, innkalte han Anna Maria Boland, vever Schumachers hustru og Anne Dortheas mor, for å forklare seg om de beskyldningene som var kommet frem i politiavhøret. Etter at de var opplest for henne "benægtede hun det aldelis". Hun ble også spurt om det var riktig at de to jentene kom hjem morgenen etter de hadde rømt, og at hun lukket opp døren for dem, og det svarte hun bekreftende på. Men, de kom ikke inn i stuen, men ventet på Gosse på kjøkkenet.

         Dernest var det Lars Skaffers tur til å innta vitneboksen. Han ble først spurt om i hvilken hensikt han tillot matrosen Gosse Isebert å følge med ham inn i arresten, og hva denne skulle der? Lars svarte at da han åpnet døren til rådstuen, fulgte Gosse med ham inn, uten at han visste hva han skulle der. Han så at han snakket en kort stund med jentene som var arrestert, men hørte ikke hva de snakket om. Videre spurte retten ham om ikke Gosse Isebert hadde fått komme inn i arresten flere ganger, og hvorfor han fikk lov til det? Lars Skaffer svarte at han ikke hadde fått komme inn der mer enn 2 ganger, slik som andre folk også får lov til. Det var vanlig at en og annen får komme inn i arresten for å gi de innsatte en skjerv, "til hielp i deres slette Forfatning". På spørsmål om hvordan det så ut i arresten dagen etter de hadde rømt, svarte han at selve døren til rådstuen var lukket og låst, men da han kom inn i rådstuesalen, så han at døren til arresten var stilt opp til veggen og at hengslene var brukket av. Vinduet mot kirkegården sto åpent og lemmen var avskrudd og sto åpen. Anså han dette som noe som "af et fruentimmer uden andris hielp kunde praticeres?" Med rett redskap var det vel ikke umulig å få til, men han hadde ikke funnet noe slikt redskap i arresten. Aktor bemerket at det nå var så sent på dagen, at det ikke var tid til verken å avhøre de bestjålne personene, eller taksere tyvegodset, så dommeren utsatte saken til 14. mars kl. 0900.

         Onsdag 14. mars var det i gang igjen. Alle var igjen tilstede, med unntak av Gosse Isebert, som etter arrestantforvarerens utsagn var "saa syg, at han ikke kan gaae ud af Arresten". Alt tyvegods som var å oppdrive, enten fra vever Schumachers hus, i pantsetteres forvaring eller i arrestantenes egen besittelse, var brakt inn i rådstuen, hvor det skulle foretas vurdering av verdien, for å kunne fastsette "igield og tvigield".[21] Dommeren hadde sendt lagrettemennene Michael Berg og Jonas Andersen til Schumachers hus, for å få utlevert det tyvegodset Anne Dorthea hadde vitnet befant seg i hennes kiste, samt i en striesekk på hennes kammer. Så følger en lang liste over de forskjellige tingene som var blitt stjålet, samt den vurderte verdi av disse tingene. De to lagrettemennene Iver Olsen og Martin Lange, var blitt oppnevnt av retten til å være vurderingsmenn, altså fastsette verdien av tyvegodset, både det som var funnet og det som var forsvunnet eller fortært. At de bestjålne ikke alltid var enige i vurderingen, kan man se i setningen "De 6 mk Uld som tilligemed Posen blev stiaalet, og nu ikke forefindes, blev af vurderingsmænderne ansedt til alminnelig pris her paa Stædet, til 8 skilling marken, som Gunder Lilleland formente at være billigt". Først ble Wendel Maries kiste tatt fram i retten, åpnet, og innholdet tatt opp og vurdert av de to mennene. Mange av tingene som ble funnet i den, var av det som ble stjålet hos Gunnar Lilleland. Alt sammen ble vurdert og taksert, og samlet verdi ble satt til 43 riksdaler og 94 skilling.

         I retten var også "Bondemanden Elias Olsen fra gaarden Tastad her ved byen", som vitnet at den natten Wendel Marie og Anne Dorthea rømte fra arresten, ble en færingsbåt som han hadde liggende i et naust, og som han hadde gitt 1 daler for, stjålet fra ham. I båten var det også noe tøy og fiskeredskap, som han sa var verd 16 skilling. Denne båten hadde han senere funnet ut å være den samme de brukte å rømme til Gloppen med. Elias Olsen begjærte alle tre straffet for dette og båten levert tilbake til ham. Forsvareren påpekte at verken Wendel Marie eller Anne Dorthea skulle hatt noe med dette tyveriet å gjøre, "og langt mindre, at en saa kaldet hollænder ved Navn Gosse Isebert skulde dertil været behielpelig." Dette hadde ikke vært nevnt tidligere, og måtte således være saken fullstendig uvedkommende. Videre mente Prebend at siden denne båten ikke var nevnt i stevningen under tyvegodset, og ei heller tyveriet av den nevnt, så kunne ikke det trekkes inn i saken på dette tidspunktet. Aktor Bahr svarte at det går fram i hans siktelse at alle tre er stevnet for tyveri og for rømmingen og tyverier begått under denne, så her kan ikke han se noen grunn til formildning av straffen, verken for Wendel Marie eller Anne Dorthea, selv om de trodde, som de sa i politiavhøret, at Gosse hadde kjøpt denne båten. Aktoratet så derfor ingen grunn til å føye forsvaret i sitt ønske, som bare ville forlenge saken til "Byrde for den Publique Kasse". Han la derfor ned følgende påstand :

Med dette underkastet aktor seg "ydmygt" endelig dom i saken.

         Forsvareren hevdet at han noen ganger hadde hørt hva arrestantene hadde tilstått, men at ingen vitner har kunnet bekrefte at det er de som faktisk har gjort disse innbruddene og tyveriene. Han begjærte derfor saken utsatt igjen for å kunne komme med en kontrastevning til "arrestantindernes frifindelse og formildelse udi den af Actor nedlagte haarde paastand". Retten innvilget dette, og utsatte saken til lørdag 24. mars kl. 0900.

         Forsvaret hadde stevnet så og si alle vitnene på ny, og presenterte retten for en liste med fire spørsmål som han ville stille samtlige[27].

Etter at "Eedens forklaring blev af lovbogen oplæst for vidnerne, med hosføyet alvorlig formaning til Sandheds udsigelse" ble vitnene kalt frem ett etter ett. De fleste svarte det samme, at ingen av dem hadde sett innbruddet eller tyveriet med egne øyne. Alle hadde hørt om tyveriet, og at Bjørn Brimse og Gunnar Lilleland hadde blitt frastjålet en del ting. Og ingen av dem hadde noe negativt å si om arrestantene, særlig ikke om Anne Dorthea, som flere av vitnene hadde kjent siden hun var liten. Aktor krysseksaminerte med følgende spørsmål, hvor lenge vitnene hadde kjent "disse her omhandlede forbrydersker", og om de ikke har hørt at vever Schumachers familie hadde vært mistenkt for simpelt, eller såkalt "snit Tyverie". Flere vitner svarte at jo, de kunne ikke nekte for å ha hørt slike rykter om Schumacherfamilien.

         Etter alle vitnene var avhørt, la forsvaret fram attest fra prosten Reier Gjellebøl i Stavanger. Han skrev : "Hvad de 2de arresterede og actionerede qvinde-Mennisker Wendel Maria Roluff og Anne Dorthea Schumacher angaaer, da vedbliver ieg mit forrige Vidnesbyrd i hendsende til den første som ikkun 1 Aar havde opholdt sig her i Sognet, at ieg ikke andet om hende ere vidende, end at hun var et skikkeligt Menniske, og i hendseende til den Sidste, som nær for 2de aarsiden confirmerede i sin Daabes Naade, at ieg førend hun blev actoneret, ey var andet vidende om hende, end det som godt var".[28]

         Veveren Johan Henrich Schumacher hadde også skrevet et forsvarsinnlegg, både for datteren, og for ham selv og kona[29]. Han startet med å skrive; "Jeg er Gud bedre desværre Een Tunghørrende mand, Veed Derfor ey mere om Sagen, end som andre Raaber og Skriger meg i Ørret". Han fortsetter med å si at han er overbevist om at hans datter Anne Dorthea "er bleven forført av Væverpigen", og at han alltid har bestrebet å være en pliktoppfyllende mann og er borger av byen. Videre forklarer han at verken han eller hans kone har hatt noe med disse innbruddene og tyverier å gjøre, og langt mindre visst om dem. Når det gjelder matvarene som var blitt stjålet og fortært, sier han at melet hadde blitt tømt i deres egen meltønne og flatbrødet lagt sammen med deres eget, så det var umulig for dem å kunne vite at dette ikke var deres. Dessuten var det ofte barna som hentet maten fra spiskammeret, og de kunne i hvert fall ikke ha sett forskjell.

         Aktor var fremdeles ikke imponert, og uttalte at han ikke kunne finne noe formildende, eller noe som kunne svekke bevisene, eller hans lovbegrunnede påstand om straff, verken blant vitneutsagnene eller i de innleverte attester.

         Da dommeren mente det fremdeles manglet opplysninger om båten som var blitt stjålet fra Elias Tastad, utsatte han igjen saken til slike opplysninger kunne innhentes.

         Opplysninger om denne båten kom i skriftlig form fra Kanselliråd Bull, og han kunne fortelle at båten var i så dårlig stand at det ikke vil være forsvarlig å seile den til Stavanger. Den var dessuten av så liten verdi, at det å frakte den nedover i et større fartøy, ble også ansett som en dårlig løsning. De tre tiltalte ble igjen utspurt om denne båten, og forklarte at da de hadde tatt den, var den i så dårlig stand, at de med nød og neppe klarte å holde den fra å synke da de seilte til Gloppen med den. Dommeren innså til slutt at flere opplysninger om denne båten ikke ville komme, og båten ville heller ikke komme til Stavanger for å takseres, så han anså vitnemålet fra Elias Tastad selv for godt nok.

         Aktor hadde da ikke mer å tillegge, men henviste til bevisene, vitneutsagnene og tilståelsene, og "underkastede Sagen for endelig Paadømme, ifølge forhen vedlagde Paastand". Forsvareren Hr. Prebend la ned påstand om frifinnelse for Gosse Isebert, som jo ikke hadde hatt noe med innbruddene eller tyveriene å gjøre, ei heller noe direkte med rømmingen. Forsvareren mente også at det var usikkert om båten var stjålet eller kjøpt, og siden båten ikke var fremlagt som bevis i retten, mente han at ingen kunne dømmes for det, men at Gosse Isebert som lenge hadde vært syk, endog dødssyk, måtte frifinnes slik at han kunne fortsette med sin næring, som var å leve av sjøfart, og slik at forsvareren kunne konsentrere seg om å forsvare Wendel Marie og Anne Dorthea. Han avsluttet med å be om at de to "Arrestantinderne" måtte gis mildest mulig dom.

Da ingen hadde noe mer å si, trakk dommeren seg tilbake, sammen med de av lagrettemennene oppnevnte meddomsmenn, for å avsi dommen.

DOMMEN I BYRETTEN

Tirsdag 22. mai 1787 var alle igjen samlet i dommerens hus for å høre domsavsigelsen.     Wendel Marie Rolof og Anne Dorthea Schumacher ble kjent skyldig i å ha brutt seg inn i to hus og der bestjålet til sammen tre personer for verdier av 43 rd og 94 skilling, men også for å ha stjålet båten som de rømte med. Den ble vurdert til en riksdaler. De ble også dømt for å ha rømt fra varetekten. Straffen ble i henhold til aktors påstand, altså kakstryking, brennemerking i pannen og livstids tvangsarbeid på Bergen tukthus. Videre mistet de sin hovedlott til kongen, og måtte betale erstatning og bøter, samt kost og opphold i fengslet, og saksomkostninger på til sammen rundt 170 rd.

         Gosse Isebert ble også dømt i henhold til aktors påstand til pisking i fengslet, erstatning og bøter, fengselsopphold og saksomkostninger på rundt 30 rd.

         Vever Johan Henrich Schumacher "frifindes aldeles fra Actors Tiltale i denne Sag", men hans kone Anna Maria Boland ble dømt til å bøte 4 rd til Stavanger hospital.

         Arrestforvareren måtte også bøte 4 rd til hospitalet for sin forseelse.

"Saaledes i denne Sag dømt og afsagt bekræftning her ved under egne og meddoms Mænds hænder."

Både aktor og forsvarer anket dommen til lagretten.

ANKEN I LAGRETTEN[30]

10. august 1787 ble lagtinget samlet i lagmann Jakob Hvedings hus[31], med følgende lagrettemenn; Peder Eeg, Anders Halvorsen, Jonas Andersen og Martin Lange. Etter formalitetene med opplesing av dommen fra byretten og annet, ønsket forsvaret at Wendel Marie ble kalt til utspørring om sin forklaring i politiretten og byretten, mens Anne Dorthea ble bortvist fra retten under vakthold. Wendel Marie kunne ikke annet enn å bekrefte alt det som hun hadde forklart tidligere, bortsett fra at hun nå sa at det var Anne Dortheas mor Anne Maria Boland[32] som hadde overtalt henne og Anne Dorthea til å undersøke Gunnar Lillelands hus etter matvarer. Også Anne Dorthea bekreftet det hun hadde sagt tidligere, men på spørsmål om dette nye i Wendel Maries forklaring svarte hun at hennes mor aldri hadde lokket eller bedt henne om dette.

         Gosse Isebert var nå blitt frisk igjen, og møtte i retten. Han benektet alt han hadde sagt i politiavhøret, og begrunnet dette i "da han den Tiid ej forstod det Danske eller Norske Sprog", men det han hadde sagt i byretten, bekreftet han som den fulle sannhet.

         Aktor mente at det ikke var kommet frem noen formildende opplysninger, og fastholdt sin påstand fra byretten om straffeutmålingen. Tvert i mot, så mente han at også omkostningene til denne ankesaken måtte deles mellom de tiltalte.

         Retten tok pause til 22. august før de kom med sin endelige dom. De tiltalte "blev Frembragt for Retten, Løse og Ledige for Baand og Tvang" og fikk høre lagmannen lese dommen.

DOMMEN I LAGRETTEN

Dommen fra byretten ble for så vidt opprettholdt, men med noen endringer.

For de to hovedtiltalte, Wendel Marie og Anne Dorthea anså lagretten det som formildende at ingen var hjemme i husene de brøt seg inn i. Videre uttalte lagretten "Ligesom og at disse 2de Taabelige, Eenfoldige og unge qvindes Persohner, den ene 17ten: og den 2de 20de: Aar, ej tilforne er truffen i eller dømt for lidet eller Stort Tyverie, men i den Sted, ved den i Under-Retts Acten Pag: 91 fremlagde Præste Atteste bevidner Deres forhen bevviste Skikkelige forhold." Retten anså også at de var blitt forledet av den enes mor og den andres matmor, altså Anna Maria Bolands oppfordringer til å skaffe seg det nødvendige til livets opphold, til å tro at dette også gjaldt å begå tyveri. På bakgrunn i dette "reduserte" lagretten straffen til "kun" kakstrykning og tvangsarbeid, men ikke tyvmerket eller erstatning/bøter.

Om Gosse Isebert hadde retten følgende å si; at han hadde en stor skyld i saken, og han har trukket den kristne medlidenhet alt for langt, så han har brutt både loven og kongelige forordninger, som han og er dømt for i byretten. Men lagretten forstår ikke annet enn at denne "særdeles taabelige og Eenfoldige hollender", som ikke forsto verken det danske eller norske språk skikkelig, hadde avgitt en forklaring i poiliavhøret som han ikke kunne stå ved. Han hadde sågar benektet den senere i byretten. Videre var det ikke bevist at han hadde brutt seg inn i arresten, han hadde heller ikke vært alene om å stjele båten, men snarere som en fremmed blitt vist av de to jentene hvor og hva han skulle gjøre. Retten anså det altså som om en overdrevet medmenneskelighet hadde forledet ham, uten et eneste blikk for den fare han selv utsatte seg selv for. Når retten nå hadde sett ham fremstillet, kunne den ikke annet enn "have Medynk over at saa hans lige-gyldige og sær taabelige Adfærd." Gosse slapp på det grunnlaget piskingen og bøtene, og måtte kun betale saksomkostninger på 13 rd 6 skilling.

Når det gjaldt veverfruen Anna Maria Bolands bøter, hadde de falt bort av seg selv, i og med at hun var død. Lars Skaffer måtte betale de fire dalerne til hospitalet for "hans forsømmelige Varetægt over De han anbetroede Arrestanter". Retten avsluttet med å spørre de to hovedtiltalte om de var fornøyd med dommen, eller om de ville ha den videre "Appellered", hvortil de svarte "at De ønsker sig Den, hans Maj:ts forestillet til formildelse".

         Jeg har på henvendelse til Riksarkivet fått følgende svar : "Vi kan dessverre ikke se at det har falt noen dom i Overhoffretten i saken mot Wendel Marie Frantzdatter Rolof og Anne Dorthea Schumacher i tiden fra høsten 1787 og ut året 1789. Vi kan heller ikke se at det er utstedt noe kongebrev gjennom Danske Kanselli til noen av dem i samme tidsrom." I tuktshusprotokollen i Bergen står det at de begge ble satt inn etter kongelig reskript, så det kan vel tyde på at anken ble forkastet.

Kart over Stavanger ca. 1800. Domkirken ses nederst i midten (3) med Rådstuen like ved (4). Bjørn Brimses hus lå på skrå ned av Valbergtårnet, midt på høyre side av Vågen. Øvre  Strandgate går fra torget mot venstre før den svinger oppover. Den delen av Øvre og Nedre Strandgate nærmest Torget, og hvor Johan Henrich Schumacher (1) og Gunder Lilleland (2) bodde i 1787 er nå borte, men husene deres i Øvre Strandgate 17 og 30 lå i nærheten hvor parkeringsanlegget/svømmehallen er idag. Rekonstruert kart fra boken "En by tar form" - Anders Håland - 1999. Plasseringen av Schumachers og Lillelands hus er gjort av forfatteren ved hjelp av Arne Kvitrud og hans arbeid med eiendomsforhold i Stavanger.

OPPSUMMERING

Denne saken viser etter min mening, i tillegg til å gi et situasjonsbilde av Stavanger på slutten av 1700-tallet, en god beskrivelse av hvordan rettssystemet i Norge fungerte på den tiden. Jeg levde tidligere i den villfarelse at menigmann langt på vei var rettsløs, og at øvrigheten kunne sjalte og valte med dem, ikke ulikt slik det ofte blir fremstilt i filmer og romaner. Saken viser for meg at ankesystemet fungerte, at menneskelige hensyn ble tatt, og selv om straffemetodene var strenge sammenlignet med dagens normer og holdninger, ble lovens bokstav fulgt til punkt og prikke, enten det gjaldt kong Salomo eller Jørgen hattemaker.

Det som også er særlig tankevekkende for meg, er at hvis Anne Dorthea Schumachers far ikke hadde blitt syk i 1791, og hun ikke var blitt benådet i forbindelse med kongens fødselsdag, ville hun nok ha blitt sittende i tukthuset på livstid, noe som antakelig ville betydd at hun ikke hadde fått barn, og som igjen ville bety at forfatteren ikke hadde eksistert! Hun ble nemlig, gjennom sin sønn Henrik, min 3x tippoldemor.

PERSONGALLERI[33]

Anne Dorthea Schumacher

Født 1769 i Stavanger, død 1833 i Bergen. Anne Dorthea Schumacher var født i Stavanger, og døpt i Domkirken 12. mai 1769[34]. Foreldrene flyttet fra Leikanger i Sogn til Stavanger, hvor faren Johan Henrich Schumacher tok borgerskap som vever i oktober 1769[35]. Hun ble satt på tukthuset i Bergen den 18. desember 1787 for livstid for tyveri etter kongelig reskript. Hun ble dimitert 23. februar 1791 kl. 5 "for at reise til Faderen", og som følge av benådning ved kongens fødselsdag 29. januar 1791[36]. Hun fikk i 1794 en datter, Laurentia, utenfor ekteskap, med en sjømann Lorentz Lorentzen "fød Øster paa Norge, men her vides ej hvor, een Matros med den franske Caper ført af Capit: de Wille"[37]. I 1797 fikk hun en sønn, Henrik, også utenfor ekteskap, "barnets fader siges at være en Enkemand og Matros ved Navn Daniel Reijannæs af Rennesøy"[38]. I 1801[39] var Laurentia i tjeneste hos Sven Svensen Ø. Bø Randaberg, mens Henrik var fosterbarn hos Nils Tjølsen Rott, Tananger. Anne Dorthea selv var i 1801 en av spinnehusets lemmer i Stavanger, dog oppgitt som "væverpige", men hun må har reist til Bergen senere, for hun døde der 4. februar 1833, og ble gravlagt 8. februar fra Korskirken.[40] Det står ikke oppgitt noen adresse på henne og hun finnes heller ikke i dødsfallsprotokollen for Bergen. Flere av søstrene hennes flyttet til Bergen like før 1800, og det er vel grunnen til at også hun reiste dit. Hun har etterslekt og etterkommere idag.

Wendel Maria Frantsdatter Rolof

Født ca. 1767 [1758 ?] død 1799 i Bergen. Jeg har ikke funnet hvor Wendel Maria var født. Hun var datter til Frantz Rollef[41] og Anne Margrethe Hag f. 1721 i Bergen[42], ble sendt til Bergen tukthus og forble der til hun døde i 1799. Hun ble gravlagt på St. Jørgens gravlund 8. februar 1799, og ble da oppgitt til 41 år[43], noe som ikke stemmer med at hun var litt over 20 år i 1787, som hun selv sa i rettsaken i Stavanger byrett. Nå fikk jeg etter henvendelse til Statsarkivet i Bergen, opplysninger om at hun faktisk hadde sittet på tukthuset to ganger tidligere, da bare omtalt som "Wendel Frantzdatter af Bergen". Første gang i 1773 etter tyveri av 3 gjess, verdt 4 ort 8 skilling, fra Hr. Rudolph Grip. Da fikk hun 10 uker på Bergen tukthus. Men ble sittende til 23. desember, "da hun ingen Tilholdsstæd vidste, og ieg des angaaende indgaf min fremstillelse til Directionen d: 6. Decbr nesteffter, eer hun forbleven til hun effter Direct: Resolut: af 23de Decbr. blev Demitteret." [44] Etter Overhoffrettens dom 16. november 1775[45] ble hun innsatt for tyveri av verdier for 2 daler 8 skilling den 20. desember 1775 for 4 år. Hun slapp ut 20. desember 1779[46]. Har antakelig ikke etterkommere.

Gosse Isebert

Født ca. 1763 på øya Ameland i Friesland i det nordlige Holland. Jeg har ikke funnet noe mer om ham etter saken, han betalte vel boten og reiste fra landet for godt.

Johan Heinrich Schumacher

Født ca. 1733 død 1791 i Stavanger, gravlagt 6. april[47]. I følge Stavanger Borgerbok[48] hadde han "lært i Neu Brandenburg" og var kanskje født der, eller i hvert fall i Pommern. Bodde en stund i Leikanger, Sogn, før han var noen år i Bergen, og fra ca. 1768 bodde han i Stavanger. Han bodde i Ø. Strandgate nr. 30[49]. I skiftet etter kona i 1787 står følgende om huset : "Stærvboets hus, under No. 444 i Kleve Gaden her i Byen beliggende, bestaaende af 1 Tømmer stue med Jern bilægger ovn i. 1 Tømmret kammer paa siden af Stuen Ligeledis med bilægger ovn udi. 1 Kiøkken af Bindeingsværk med Skaarsteen udi, oven paa 1 Tømmret kammer. Til huset 1 ind-kantet hauge [sic.] med 1 fæhus udi, vurderet for - 100 rd." Johan Henrich Schumacher døde her som fattig vever i 1791. Med tanke på at Gosse Isebert losjerte hos dem, samt at de bøndene fra Karmsund ville forhøre seg om losji, kan det virke som om det var vanlig at veveren leide ut et rom i huset sitt.

Anna Maria Andersdtatter Boland

Født ca. 1743 død 1787 i Stavanger, gravlagt 18. august[50]. Hun eller familien hennes var kanskje fra Boland i Kvinnherad. Hun kan ha vært datter til soldat Anders Larsen Boland og Mette Christiansdatter. De to hadde to barn til dåpen i Domkirken i Bergen, sønnen Sjur 3. september 1745 og Christian 5. mars 1748[51]. En Christian Boland var fadder for ett av barna til Anna Maria Boland og Johan Henrich Schumacher i Bergen, og det kan ha vært hennes bror. Hun døde i 1787, etter dommen i Byretten, men før ankesaken i Lagretten var ferdigbehandlet.

Lars Skaffer

Arrestforvareren.  Dette har jeg kommet til må være Lars Svensen Geilane født ca. 1741 død 1804 i Stavanger, gravlagt 10. mars[52]. Han er aldri omtalt med patronymikon i denne saken, så jeg er ikke sikker på at det er ham, men Lars Skaffers enke, Maren født ca. 1730, var fattigunderstøttet 1805 - 1806, oppgitt til "Maren, Lars Skaffers enke, 70 aar"[53]. De eneste Lars og Maren som var gifte i 1801, var Lars Svensen og Maren Einarsdtr., så det er vel dem. Lars Svensen Geilane og Maren Einarsdtr var også foreldre til Lars Larsen Geilane, født 1786, kapteinen på "Resturationen".

Elling Olsen Sigvalland

Født 1761 i Stavanger, død 1814[54]. Skomaker i Stavanger. Han hadde kjøpt noe av tyvegodset fra Wendel Marie og Anne Dorthea. Hans kone Berta Olsdtr. døde av tæring i 1797, 60 år gammel. Hun ble gravlagt 17. februar. Han giftet seg første gang med Berte Olsdtr. Åse fra Høiland, for andre gang med Dorthe Olsdtr. Husebø, og de bodde i 1801 i Vevergaten nr. 231 i Stavanger. Gift for tredje gang i Strand med Karen Iversdtr. Gjeitaskjær.

Bjørn Torsen Brimse

Født ca. 1752[55] på Kaltveit i Årdal, Hjelmelands prestegjeld, død 1789 i Stavanger, gravlagt 7. januar[56]. Borger til Stavanger. Eide på den aktuelle tiden Skagen 42. Gift 1781 i Rennesøy[57] med Cecile Larsdtr. Brimse fra Rennesøy, datter til Lars Torkelsen Brimse og Anne Einarsdtr. Bjørn Brimse og kona hadde ihvertfall 3 barn.

Gunnar Gundersen Lilleland

Født 1723 på Vestre Stangeland, Sola, død 1805 i Stavanger, gravlagt 15. februar[58]. Var først gårdbruker på Litleland i Sola, men flyttet til Stavanger i 1768. Eide på den aktuelle tiden Ø.  Strandgate 17. Det er vel han som kalles Gunder Gundersen 80 år, daglønner, nå sengeliggende i 1801-tellingen. Gunder Litleland døde i 1805, 89 år gammel  og ble gravlagt fra Domkirken 15. februar kl. 12. Gift med Ragnhild Gabrielsdtr. Hadde ihvertfall to barn til dåpen i årene 1772 - 1780.

Kleng Pedersen

Født ca. 1750 død 1816 i Stavanger, gravlagt 18. mai[59]. Kaltes ved sin død Kleng Pedersen Uhr. Losjerte i 1801 i Ø. Strandgate hos tømmermann Peder Gundersen. Han var matros, ugift, og hadde tidligere losjert hos både Bjørn Brimse og Gunnar Lilleland.

Jens Anders Guldberg

Født 1732 død 1792 i Stavanger. Byfogd og postmester i Stavanger 1776-1792. Bodde på Torget over gata for Kongsgård. Gravlagt 2. april 1792 fra Domkirken. Gift med Bolette Johanna Schrøder. De hadde ihvertfall to døtre til dåpen i Stavanger.

Tarald Jakobsen Bahr

Født 1736 på Vestre Barstad i Sokndal, død etter 1801. Prokurator og aktor i saken. Sønn til Jakob Taraldsen Barstad og Torborg Jensdtr. Bodde flere år i Egersund, hvor han også var lensmann[60]. Bodde i perioden 1783 - 1793 i Prostebakken 3 (dagens Berge Libris bokhandel).[61] Gift første gang med Bodil Catharina Cleyn og etter hennes død med Karen Smith Kirsebom. Har etterslekt og etterkommere i dag.

Prebent Hansen Prebent

Født ca. 1732 død 1799 i Stavanger, gravlagt 21. mai[62]. Prokurator og forsvarer i saken, oppnevnt av stiftsamtmann Adeler. Bodde i Andasmauet 6 i perioden 1772 - 1787.[63] Gift i Stavanger Domkirke 1770[64] med Susanna Sophia Ringholm, datter til byfogd Peder Sørensen Ringholm og Johanna Sophia Diurhuus. Prebent Hansen Prebent døde i Stavanger i 1799, hans enke og en datter Karen, bodde i Bergen i 1801.[65]

Reier Gjellebøl

Født 1737 i Høland, Akershus, død 1803 i Stavanger, gravlagt 1. desember[66]. Prest og forfatter. Sogneprest i Domkirken i Stavanger og Prost i Stavanger prosti. Gift med Marie E. Stahl, og de bodde i 1801 på adresse Torget nr. 349. De hadde fire barn til dåpen i Stavanger i årene 1783 - 1790, men også barn født før han kom til Stavanger. Han ga i 1771 ut "Naturlig og oecono­misk Beskrivelse over Høelands Præstegield".

Jakob Jensen Hveding

Født 1736 i Trondheim, død 1811 i Stavanger, gravlagt 28. mars[67]. Jurist. Sønn til Jens Christensen Hveding og Elisabet Maria Pedersdtr. Herdal. I perioden 1772 til 1786 var han Lagmann [færøysk: Løgmaður] på Færøyene. Senere vendte han tilbake til Norge og Stavanger, hvor han tok over som Lagmann.[68] Gift med Alhed Marie Ferslev, og de bodde i Urgaten 314 i 1801. Han var da pensjonist med en årlig pensjon på 500 riksdaler. Har etterslekt og etterkommere i dag.

Andre som er nevnt i saken

Iver Olsen, Peder Olsen, Martin Lange, Jonas Andersen, Endre Michelsen, Morten Aamundsen, Michael Berg, Peder Eeg, Rasmus Olsen Sigvalland, Nils Pedersen, Palle Pedersen, Lars Bore og hans kone Steinvor Bore, deres datter Anna Larsdatter,  Peder Brovig og hans kone Barbro Knudsdatter, Ole Lunde og hans kone Barbro Rasmusdatter, Simon Bråstad og hans kone Åse Olsdatter, Ole Bagge og hans kone Dorthea Halvorsdatter, Ingeborg Halvorsdatter, enke etter Iver Bognes, Peder Håland og hans kone, samt "bondemanden" Elias Olsen Tasta, far til den mer kjente kvekerlederen Elias Tasta.

Tollrorskar Lars Henriksen født 1830 død 1915, Anne Dorthea Schumachers barnebarn, Henrik Danielsens sønn og artikkelforfatterens tippoldefar. Fotograf ukjent. Foto i forfatterens eie.

Kilder